Fra å jage til å velge: en refleksjon om pendelen som snur

Det finnes øyeblikk i arbeidslivet hvor man merker at noe skifter. Ikke brått, ikke dramatisk, men som en stille bevegelse i bakgrunnen. Først må man forklare, overbevise, invitere, og bruke tid på å vise hva man står for. Man må tåle at folk ser på en med gamle briller, gamle historier, gamle rammer.

Og så — plutselig, men likevel ikke plutselig — snur pendelen.

Jeg har opplevd det før. Da jeg startet i Capgemini i Bergen, var ryktet satt etter 35 år med et stabilt kontor. Det var trygt, men også fastlåst. I begynnelsen handlet mye om å omdefinere hva vi sto for. Verdier måtte forklares. Kultur måtte vises. Det var mer “chase” enn “pull”.

Men så skjedde det som alltid skjer når man bygger noe ekte: Folk begynte å komme av seg selv.

Studenter, erfarne konsulenter, folk som hadde hørt rykter om noe nytt som var i ferd med å vokse frem. Det stod nesten billedlig talt kø utenfor kontoret i Krinkelkroken. Ikke fordi vi ropte høyest, men fordi vi hadde bygget noe som var verdt å være en del av. Da ble det seleksjon. Da ble det kultur. Da ble det retning.

Jeg kjenner igjen den energien nå.

Trygt Hundepass er fortsatt i sin tidlige fase. Vi forklarer. Vi viser. Vi bygger språk og struktur. Men allerede nå merker jeg de samme signalene som den gangen: Folk stopper opp. Folk leser. Folk kjenner igjen verdiene. Folk tar kontakt lenge før de trenger oss.

Pendelen er i bevegelse igjen.

Det er noe eget med å bygge noe som ikke trenger å jage. Noe som får vokse i sitt eget tempo, på sine egne premisser, med mennesker som kjenner igjen trygghet når de ser den. Det er den roligste formen for momentum — og den mest kraftfulle.